Tilbake til reservatsiden

Områdebeskrivelse

Lilleøya er en halvøy som stikker ut på Oksenøya mellom Holtekilen og Storøykilen, nordvest på Fornebuhalvøya. Dette er det største området med nogenlunde naturlig vegetasjon som er igjen på halvøya.

Berggrunnen består av sedimentære lag fra mellom- og senordovicium (ca. 440 – 480 millioner år gamle) – kalkstein, skifer og knollekalk med noe ulik hardhet. Landskapet er relativt sett ganske opprevet med små knauser og forsenkninger.

Det markerte området på den ytterste delen av Oksnøya kan gi litt intrykk av hvordan nesten hele Fornebu var skogkledd før århundre skiftet, med relativt tett bevokst kalkfuruskog med edelløvtrær innimellom. Det ligger også en gravrøys innen for området. (C) JRP

Verneinteresser

Lilleøya har vært beskyttet for utbygging og slitasje da området ligger vis-à-vis vestre del av flystripa til den tidligere hovedflyplassen. Området har stor variasjon av vegetasjonstyper innen et svært lite areal (edelløvskog, gran- og furuskog, svartorskog, ulike typer busksamfunn, kalktørreng, kalkbergvegetasjon og ulike typer strandvegetasjon og kulturbetinget vegetasjon). Denne variasjonen av vegetasjonstyper legger grunnlaget for en ekstrem artsrikdom når det gjelder karplanter både i regional og nasjonal sammenheng.

Det er ikke kjent noen andre områder i indre Oslofjord med så mange arter i forhold til arealet. Innen det ca 0,3 km² store området er det i perioden 1993 – 1997 i alt påvist 400 arter, underarter og varieteter av karplanter. Det er registrert 4 rødlistede karplanter i området, alle vurdert som hensynskrevende. Dette er rognasal, dverggylden, norsk asal og oslosildre.  Artsmangfoldet av busker og trær med kjøttfulle frukter er uvanlig stort, og det er mange av disse artene som kun finnes med ett til et fåtall individer. Dette kan skyldes at lilleøya ligger under ”innflygningsbanen” for fugletrekk til Storøykilen.

Både det høye artsantallet, forekomst av mange regionalt sjeldne arter, og det potensialet området har for anvendt forskning med restbiotoper i urbane strøk, gjør at Lilleøya har nasjonal botanisk verneverdi.

Lilleøya ligger innenfor et område som er antatt å ha høy til middels entomologisk verneverdi (Hanssen og Hansen 1998).

Verneform
Naturreservat.

Merknader
Det er per i dag ikke behov for å tilrettelegge for ferdsel da ferdselen har kanalisert seg selv via de stiene som finnes. Men slitasje som følge av ferdsel bør overvåkes. På grunn av det ekstremt høye artsantallet, og områdets relative uberørthet gjør området egnet som et forsøksområde for å overvåke vegetasjonsendring i urbane strøk.

Litteratur
Often, A. og Røseng, O. 1998. Karplantefloraen på vestre del av Lilleøya, Bærum kommune. Norges landbrukshøgskole, notat mars 1998.
Hanssen, O. og Hansen, L.O. 1998. Verneverdige insekthabitater. Oslofjordområdet. – NINA oppdragsmelding 546: 1-132.

Denne beskrivelsen er hentet fra Verneplan for Indre Oslofjord - Høringsforslag april 2005, Fylkesmannen i Oslo og Akershus.